Rolllemodeller

Det er en plikt å bidra til samfunnet

Det er en plikt å bidra til samfunnet

by

– Jeg likte veldig godt å være sykepleier, men jeg skrev hovedoppgaven min om kvinnelig omskjæring og da bestemte jeg meg for at jeg vil bidra mest mulig for å hjelpe til der jeg kan, forklarer hun.

Verdens helseorganisasjon anslår at omtrent 98 prosent av alle jenter i Somalia gjennomgår omskjæring. Dette er et tema Asha brenner veldig for.

– I Norge er heldigvis ikke omskjæring av jenter et stort problem. Jeg har hørt om, men kjenner ikke selv til konkrete tilfeller der norsk-somaliske barn har blitt omskåret i Norge eller blitt sendt ut av landet for å omskjæres, men de jentene som kommer hit og allerede er omskåret trenger hjelp. Da er det veldig nyttig at jeg har den språklige og kulturelle forståelsen jeg har fordi jeg selv er fra Somalia.

Flukten fra krigen

Veien fra Somalia til Norge var lang. Før krigen brøt ut forteller Asha at hun hadde et godt liv i hovedstaden Mogadishu, men da det ble krig turte ikke foreldrene hennes å la henne bli værende på grunn av måten jenter ble behandlet på.

– Grunne til at jeg flyktet i første omgang var fordi jenter ble voldtatt foran foreldrene sine og da ville foreldrene mine heller at jeg skulle dra. Vi var alle redde, og jeg flyktet uten mine foreldre og bodde i et flyktningleir i Kenya blant annet.

– Jeg blir ikke overrasket når jeg ser ungdommer som flykter i dag. Sånt skjønner jeg fordi man har ikke noe bedre liv. Man tenker enten så lever jeg eller så dør jeg. Det er ikke noe imellom. Sånn var det for meg. Jeg tenkte at det verste som kan skje er at jeg dør.

Skapte overskrifter

Ashas vei fra Somalia var lang og vanskelig. Den siste grensen hun krysset var fra Russland og  til Norge og fikk stor oppmerksomhet i avisene. Drosjen de tok til grensen ville ikke kjøre dem over grensa, så de bestemte seg for å gå det siste stykket.

– Jeg husker at det stod i avisen med store overskrifter at vi hadde gått fra Russland til Norge. Det hørtes ut som om vi hadde gått hundrevis av mil, ler Asha.

– Men det hadde vi jo ikke. Vi gikk bare over selve grensen. Jeg husker også hvor kaldt det var. Vi var veldig desperate. Da jeg var i Russland husker jeg at jeg tenkte at det hadde vært bedre om jeg hadde blitt i Somalia og blitt voldtatt og drept enn å være her. Det var tøft, men man må overleve.

Hennes egen flukt har gitt henne stor forståelse for hvorfor mange flykter også i dag.

– En ting er folk som flykter fordi de vil ha bedre liv. Jeg har full forståelse for det, men jeg har også full forståelse for at Norge ikke kan ta imot alle som vil ha et bedre liv. Folk tror at flyktninger er lykkejegere og det er mange som sier la oss hjelpe dem i nærområdet. Jeg har bodd i flyktningeleir i ti dager og det var helt forferdelig. Hvis du er mor eller far og du ser barna dine bli født og vokse opp i flyktningeleir uten noen framtid i det hele tatt så jeg skjønner at man flykter til land hvor man har bedre muligheter for å klare seg og man kan være trygge. Å leve i en flyktningsleir er en ren desperathet hvor man ikke vet hva som skjer fra den ene dagen til den andre, å leve i konstant frykt og sult er ikke et verdig liv avslutter hun.

Lærte seg selv norsk

Da Asha kom til Norge ble hun plassert i et asylmottak på Nordmøre. Fordi hun hadde fylt 18 år på reisen ble hun regnet som voksen og fikk derfor ikke tilbud om skole eller norskkurs mens hun var på mottaket. I påvente av oppholdstillatelse bestemte seg hun seg derfor for å prøve å lære seg norsk på egen hånd.

– Jeg fikk tak i norske bøker og bestemte meg for å lære norsk så fort som mulig. Jeg kjøpte blant annet en bok som het «Ny i Norge», og så gikk jeg rundt og underviste kvinnene på asylmottaket om det jeg hadde lært, smiler hun. På denne måten kunne hun øve språket selv.

Da hun etter åtte-ni måneder ble flyttet til sekundærmottak i Kristiansand fikk hun endelig begynne på norskkurs. Derfra kunne hun søke seg videre til andre steder i landet. Som mange andre ønsket hun gjerne å bo på Østlandet i nærheten av Oslo. Men hun ville ikke bo i hovedstaden.

– Jeg hørte at det var mange somaliere i Oslo og jeg tenkte at jeg ikke ville være like motivert til å lære meg norsk hvis jeg var rundt veldig mange somaliere. Derfor ville jeg bo på et lite sted hvor jeg kunne konsentrere meg om skolen og mine ting. Jeg søkte Porsgrunn i Telemark og der ble jeg tatt imot. Der fikk jeg en leilighet med ett soverom, stue, kjøkken, bad og alt man trenger. Og så fortsatte jeg på norskkurs der.

Livet i Porsgrunn ble imidlertid ikke helt slik som hun hadde håpet. På norskkurset ble hun plassert sammen mennesker med svært ulik bakgrunn. Noen var analfabeter, mens andre bare hadde gått skole i noen få år. Kurset var overhodet ikke tilpasset en fremoverlent, proaktiv og nysgjerrig 19-åring med dårlig tid, og Asha følte at utviklingen hennes stagnerte.

– Jeg følte at jeg satt veldig fast og at jeg ikke lærte noe særlig på den skolen. Det var ikke noe med lærerne, men det var systemet. Jeg hadde jo pugget hele dagen i lang tid, og her måtte vi begynne med «jeg» og «du» igjen. Enkeltord. Så jeg ble veldig utålmodig og tenkte at dette her fungerer ikke. Jeg kan ikke være her i flere år.

Asha hadde hørt om en skole på et lite sted som heter Tingvoll, ikke langt fra der hun hadde bodd på asylmottak, hvor de ifølge ryktene hadde et veldig bra opplegg for fremmedspråklige elever.

–  Jeg kom til Porsgrunn i november. I juni året etter solgte jeg alt jeg kunne selge og gikk til kommunen og sa at jeg ikke var fornøyd med skolen og at jeg skulle flytte til Tingvoll. De sa vel bare «hæ??», og de var ikke de eneste. Alle som bodde der spurte hva det var jeg drev med. Hvem er det som flytter fra Østlandet til Nordmøre? Men sannheten er at jeg langt ifra var den eneste somalieren som valgte dette. Jeg visste ikke det da jeg dro dit, men da jeg kom til Tingvoll var det allerede flere andre som var der av samme grunn som meg.

Asha har mye godt å si om tiden på Tingvoll.

– I en innføringsklasse lærte jeg enda mer norsk og den skolen var så fin. Jeg tror ikke Oslo kommune har noe sånt. Jeg tror vel egentlig ikke det er mange kommuner som har det. Her fikk vi individuell behandling og noen ganger er forskjellsbehandling både riktig og viktig. Lærerne så oss og hjalp oss med å videreutvikle oss i det vi var gode på. Jeg ble plassert i en matteklasse med norske elever og da ble jeg veldig motivert. Jeg følte at de virkelig så potensialet mitt her, sier hun glad.

Liker å jobbe med mennesker

Etter to år i Tingvoll år søkte hun seg til Nadderud videregående skole i Bærum og gikk andre og tredjeklasse der. Etter fullført videregående var det det ingen tvil for Asha om at hun ønsket å ta høyere utdanning.

– Jeg er omsorgsperson og søkte sykepleie fordi jeg ønsket å jobbe med mennesker. Det var så stort for meg å komme inn på førstevalget mitt på Ullevål sykepleierskole. Jeg ble så glad!

Mens hun studerte til å bli sykepleier ble hun spurt om å være fostermor for to somaliske jenter.

– Jeg var 27 år og det var to enslige mindreårige somaliske jenter på 16 og 17 år som trengte et sted å bo og noen til å passe på dem. Det takket jeg ja til. Det var rart å liksom være deres mor. Jeg var jo ikke så mye eldre enn dem, og jeg var vel på noen måter like mye storesøster som mor. Men det fungerte, og vi bodde sammen i to år.

Da hun ble ferdig sykepleier i 2001 måtte hun finne seg en jobb utenfor Oslo fordi hun allerede hadde var ansatt av Oslo kommune som fostermor. Dermed havnet hun på Ahus.

– Det er veldig bra å jobbe på Ahus. Jeg har vært der siden 2001. Først noen år på nevrologen før jeg videreutdannet meg, og så de siste 10 årene som jordmor

– Det er veldig spennende å jobbe som jordmor. Det er en fantastisk jobb! Jeg har ikke angret et sekund selv om det er en krevende jobb, både mentalt og fysisk. Bare tenk på det, at hver dag tar vi del i de største øyeblikkene i folks liv. Den store gleden hos foreldre som ser barnet sitt for første gang; det gjør noe med oss også, vi som jobber med den gleden. Det sprer seg.

Med min bakgrunn så er det spesielt når jeg kan hjelpe kvinner som har gått gjennom omskjæring og/eller har lite språk kunnskap.

Arbeidet mot kjønnslemlestelse

Da Asha startet sykepleiestudiet var målet å få jobbe med mennesker. Underveis i studiet ble hun imidlertid stadig mer bevisst på problemene knyttet til kvinnelig omskjæring, en tradisjon som står sterkt i opprinnelseslandet Somalia hvor WHO anslår at hele 98% av jentene utsettes for dette overgrepet.

Da hun skulle skrive avsluttende hovedoppgave på sykepleiestudiet tok hun blant annet utgangspunkt i sine egne erfaringer i møte med norsk helsevesen. Oppgaven fikk tittelen «den smertefulle prosessen», og satte henne i kontakt med en rekke ressurspersoner i arbeidet mot omskjæring. Oppgaven fikk også stor betydning for videre veivalg. I flere år var hun involvert i OK Prosjekt (det nasjonale prosjektet for iverksetting av tiltak i handlingsplanen for kjønnslemlestelse), og også i årene etter prosjektet ble avsluttet har hun vært aktiv som foredragsholder og ressursperson på dette området. Også valget om å videreutdanne seg til jordmor kan knyttes til ønsket om å få brukt denne kompetansen på best mulig måte.

Asha mener det har vært en stor holdningsendring til omskjæring i Norge.

– Jeg var og er veldig engasjert i arbeidet mot omskjæring av kvinner. Jeg har deltatt som foredragsholder på en rekke seminarer, kurs og konferanser, og har sett hvor stort behov det er for å ha en kvinne som kan forstå det kulturelle aspektet rundt det og samtidig snakke språket.

– I Norge har vi også sett en klar holdningsendring til omskjæring blant somaliere. Problemet i dag er ikke først og fremst at vi er redde for at barn skal bli omskåret i Norge. Selv om jeg har jobbet mye med teamet, og selv om jeg har hørt at det skal ha skjedd, så har jeg ikke selv kjennskap til konkrete saker hvor dette har vært tilfellet. Ethvert tilfelle er imidlertid et for mye, og det må fortsatt jobbes for å sikre at det ikke skjer. I mitt arbeid mot omskjæring har imidlertid hovedfokuset de siste årene vært på hvordan vi skal ivareta kvinner som har blitt omskåret som barn i hjemlandet, før de kom til Norge, og som trenger mye hjelp og omsorg.

Tenk trivsel – ikke barrièrer 

Selv om det å bli jordmor i ettertid kan fremstå som et naturlig valg for Asha så var det ikke alltid like åpenbart da hun skulle stake ut en kurs for fremtiden. Da Asha skulle bestemme seg for hva hun ville utdanne seg til var hun på et motivasjonsseminar gjennom den videregående skolen hun gikk på. Hun er IKKE enig i beskjeden hun fikk der.

– De la veldig vekt på at jeg var en minoritet og at jeg på grunn av navnet mitt ville ha vanskeligheter med å få jobb og at jeg derfor burde tenke på hvilke jobber jeg kunne få når jeg valgte utdanning.

– Man kan ikke studere noe man ikke liker utelukkende på grunn av at det er større sjanse for å få jobb. Det er veldig viktig at du har utdannelse og bygger deg opp, men du må finne noe som du liker å holde på med. Den retningen du velger skal du leve med lenge. Og da er det veldig viktig at man trives med den jobben man har.

Ashas budskap til andre med tilsvarende bakgrunn som henne selv er heller ikke til å misforstå:

– Jeg anbefaler alle å gjøre noe nyttig for samfunnet. Alle må bidra. Alle må ikke ha bachelor eller dokotorgrad eller hva det måtte være, men man kan finne noe man elsker å jobbe med likevel. Det er sånn vi beveger oss framover i riktig retning, avslutter Asha.

Kommentarer

kommentarer