Rolllemodeller

Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert…

Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert…

by

I det Ana Maria kommer smilende inn håndhilser vi og tilbyr noe kaldt å drikke til en god sitteplass. Hun har kommet hele veien fra jobben og har mye på hjertet.

Ana Maria har nemlig jobbet iherdig for å komme dit hun er i dag, med en imponerende viljestyrke og arbeidsmoral har hun fått godkjent sin utdanning fra Colombia og kjenner stadig mer på det å være norsk,

– Jeg går på ski, har lært meg å kjøre bil om vinteren og har selv påbegynt et tegnespråkkurs på norsk, forteller hun oss ivrig.

Streben til et akademisk nivå

Ana Maria kom til Norge i 2009 etter og ha studert xmod tidligere i Spania. Målet var å komme ut i det norske arbeidslivet gjennom en godkjennelse av sin allerede fullførte utdanning fra Colombia. Utgangspunktet var å studere enkeltfag i en master i helseledelse og helseøkonomi. Dette for å få bedre kjennskap til hvordan det norske helsesystemet er bygget opp, og hvordan kunnskapen hun satt med kunne implementeres inn i det.

Ana Maria tok et norskkurs mens hun var i ventetid på svar om godkjent utdannelse som psykolog i Norge. Da hun endelig fikk et svar måtte hun ta et 6 mnd. kurs på UiO og jobbe 6 mnd. for en godkjennelse. Etter fullførte enkeltfag og norskkurs begynte hun på UiO igjen for å studere et kurs i barnepsykologi. Hun var nå blitt tryggere i sin akademiske norskbruk, men hvordan det gikk i praksis var fortsatt å se.

– Alle var etnisk nordmenn eller minoriteter som hadde vokst opp i Norge. Det var utfordrende, fordi det var første gang jeg brukte så mye norsk i hverdagen, legger hun til.

Entusiastiske Ana Maria fikk det til og begynte med lisenstiden hvor hun jobbet på Ullevål sykehus. Der jobbet hun med nevropsykologi som hun hadde mest erfaring med fra Colombia og Spania. Da hun ble ferdig måtte hun vente rundt 9 mnd. for å få autorisasjon og første jobben hun fikk var på A-hus. Arbeidsplassen ga henne til og med mulighet til å spesialisere seg innenfor nevropsykologi. 

Hva gjør egentlig en nevropsykolog?

– Vi tar noen tester for å vite hvordan de kognitive funksjonene ligger an, som for eksempel oppmerksomhet og hukommelse, og andre funksjoner i hjernen. Jeg jobber i psykose og rehabiliteringsenheten hvor vi driver blant annet med utredning og behandling, forklarer hun.

Kulturkrasj 

Ana Maria forteller om en begynnelse hvor den norske kulturen virket merkelig på flere fronter,

– I Colombia er vi veldig åpne i og med at vi kan invitere personer vi har sett et par ganger hjem til middag. Slik opplevde jeg ikke den norske kulturen, den er derimot mer lukket. Det tok litt tid før jeg forstod det, men jeg har alltid vært nysgjerrig og derfor ble dette et interessant kulturkrasj, sier hun blid.

Psykologen har og møtt på en rekke fordommer, men hun har sett bort ifra alle negative innvendinger. Hun forteller oss om en liten episode fra en barnehage hun arbeidet i på deltid.

– Det var en dame som begynte å forklare meg om barns psykologi, uten og videre spørre meg om min bakgrunn som var i nettopp dette området. Hun tok det for gitt at jeg ikke hadde peiling på barn.

– En annen spurte meg om jeg visste hvordan jeg skulle bruke en pc til og med, men jeg tror det er helt vanlig at vi har forestillinger om kulturer vi sjeldent er borte i. Det er en selvfølge at man dermed har ideer om hvordan andre kan være, men som en tommelfingerregel bør man allikevel forsøke å værepositiv imøtekommende, sier Ana Maria oss.

– Muligens trodde flere at jeg ikke hadde en utdannelse i det hele tatt. Jeg var ikke opptatt av å motbevise fordommer, fordi utdanningen var hovedfokuset mitt fra dag en. Jeg ville heller bevise meg verdig i yrket som psykolog. Jeg liker at norsk kultur er så åpent i arbeidslivet, hvor jeg kan komme og gå fra jobb uten og konstant bli sjekket. Mine kolleger hadde tillit til meg, her har Colombia definitivt mye å lære, påpeker hun.

Avfeiet all motstand 

Språket ble en utfordring som Ana Maria tok på strak arm, spesielt når hun ble mer bevisst på at dette var det grunnleggende verktøyet for å kunne jobbe som psykolog i Norge.

– Det var en del som sa klart og tydelig ifra at dette var en uoppnåelig drøm, ettersom psykologien krever å forstå kulturen man tar del i og ikke minst menneskene. I og med at jeg var i et fremmed land påstod mange dette som veldig usikkert. Jeg lot meg allikevel ikke påvirke av andres synspunkter og avfeiet all motstand, forteller hun stolt.

– Jeg møter utfordringer hver dag, men har brukt det og ikke være norsk som en ressurs istedenfor en utfordring, spesielt i møte med pasienter hvor vi stadig utveksler nye ord som jeg kan lære av. I tillegg møter jeg pasienter med minoritetsbakgrunn, ikke bare med sympati, men mye forståelse etter egne erfaringer som en minoritet. Jeg er derfor ikke alltid den som er bedreviten, men bestandig i en læringskurve som går oppover, mener hun.

Livserfaringen

Ana Maria har en familie som alltid har støttet henne i og ta en utdannelse, og derfra har hun fått tilført mye av bensinen for å kunne overleve i Norge,

– Et eksempel er morfaren min. De var fattige og det var krig i Colombia, men oldefaren min var imot kirken og de eneste to skolene som var tilgjengelig innen rekkevidde var katolske. Selv om de var fattige flyttet de fra byen fordi utdanningen var viktig for ham. Morfaren min fikk senere stipendiat for å studere i Frankrike, og da han kom tilbake til Colombia begynte han å jobbe med politikk. Han var en mann av mange idealer, og utdanning har derfor vært avgjørende fra jeg var ung, forteller hun.

– Du kan miste alt, men ikke det du har lært deg eller opplevd dersom du gjør det om til noe positivt. Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra, men det betyr ikke nødvendigvis at det skal sette en stopper for min videreutviklingi det norske samfunnet. Jeg nyter forandringene, sier hun og smiler bredt.

Ikke gi opp!

Videre råder Ana Maria alle som vil sette en fot inn i arbeidslivet å tidlig knytte seg til relevante kontakter,

Hva mener du skal til for minoritetsspråklige å bli psykologer?

– Det viktigste er å ha ett bestemt mål, gjerne flere, men alt ut ifra kapasitet og deretter jobbe aktivt for å finne ut av hva som må til for å nå dette målet. Det er i hvert fall i teorien enklere å fokusere på ett mål for så og flette sammen flere, men det er selvfølgelig ingen begrensninger bortsett fra de du selv setter deg. Ha en åpen horisont og ønsk all relevant kommunikasjon en varm velkomst. Det er utrolig viktig å ta kontakt med personer du kan ha egeninteresse av for arbeidslivet, oppfordrer Ana Maria.

– Jeg personlig tok kontakt med dyktige psykologer. Jeg visste ikke engang om de ville ha tid til meg. Noen ganger fikk jeg ikke svar, mens andre ganger fikk jeg muligheten til å snakke med dem og lære fra dem. Jeg fikk flere referanser etter hvert som de så hvor fort jeg hadde lært meg norsk. Jeg tror man alltid vil treffe noen som tror på deg og det viktigste er å ikke gi opp tross all motstand. Jeg treffer fortsatt mennesker som ikke stoler meg, som mener utdanningen min ikke er god nok i Norge, men det spillerngen rolle når man allerede er autorisert i landet. Jeg kan yrket mitt, understreker hun.

Avslutningsvis forklarer Ana Maria hvordan motivasjonen ikke har vært fast, men flytende og flyttet seg fra ett mål til det neste.

– Motivasjonen har vært å jobbe med det som gir meg glede, og det er å lære nye ting. Men det har i realiteten vært ulike motivasjoner hver gang, hvor jeg først var motivert til å lære meg norsk, deretter å få godkjent utdannelsen, for så å lære fra arbeidsplassen, og nå er det spesialisering. Hver dag kommer det nye motivasjoner, sier hun.

– Mitt budskapet til de unge er fra et sitat fra Pippi Langstrømpe ”Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert” og for meg betyr det at man må prøve, fordi både ja og nei er åpne muligheter vi selv kan velge å gripe, og derfor er det bedre å ha forsøkt enn å være uviten på resultatet. Det er ikke verdensundergang å ikke ha lykkes, du er derimot en erfaring rikere. Drøm litt og realiser mer, råder hun

Kommentarer

kommentarer