Rolllemodeller

Jenta som trosset alle odds

Jenta som trosset alle odds

by

Da livet ble snudd på hodet

Året er 2012. Borgerkrigen er nå et faktum i Syria. Landet som en gang var et av de mest moderne land i Midtøsten med stigende økonomi, ligger nå i ruiner. I Syrias hovedstad, Damaskus, sitter Alzaeim-familien med Europakartet foran seg for å finne et land de kan flykte til.

– Jeg visste ikke helt hvor Norge var egentlig, innrømmer Lilas. Etter noen nærmere undersøkelser fant vi ut av at Skandinavia generelt var et bra sted å bosette seg i. Vi fikk høre at menneskerettighetene stod veldig sterkt der, og at menneskene var snille og gode.

Når det gjelder veien til Norge fra Syria, påpeker Lilas at hun og familien var veldig heldig.

– Vi kom med fly, og det sparte oss for tragedier som dessverre mange opplever på veien hit.

– Likevel var det ikke så enkelt å flytte til et helt fremmed land. Det første jeg tenkte da vi kom hit, var at det var kjempekaldt. Vi ble møtt av politiet som tok passene våre og plasserte oss i et lite rom. Det føltes virkelig som et fengsel. Det var helt forferdelig.

Det skulle mer enn et avslag til for å demotivere Lilas

Livet på asylmottak var, mildt sagt, ikke enkelt. Familien ankom først il mottakssenteret i Haugesund oktober 2012.

– Alt var nytt for oss. I lang tid skjønte vi ingenting av hva som foregikk, og levde hele tiden med den redselen av at vi kunne bli sendt tilbake når som helst. En dag fikk vi den tunge beskjeden at vi hadde fått avslag på asylsøknaden.

Det skulle nemlig vise seg at et avslag på asylsøknaden ikke var nok til å knuse denne jenta.

– Jeg hadde bestemt meg! Selv om vi ikke ville få opphold, så ville jeg lære meg norsk helt flytende. Om vi hadde likevel blitt sendt tilbake, så hadde jeg i det minste trent hodet mitt, ler Lilas. Uansett hvor jeg er i verden, trenger jeg en godt trent hjerne.

Fra ”Hei, jeg heter Lilas” til diktanalyse

Lilas forteller at hun hadde bare hatt 7 måneder med norskopplæring før hun havnet på skolebenken, og skulle begynne i første klasse på videregåendeskole.

– Jeg gikk fra å lære helt grunnleggende hverdagslige ord til å plutselig måtte gjøre diktanalyser og lære om norrøn mytologi, ler Lilas.

Morsomt var det likevel ikke når hun satt og gjorde lekser.

– Av og til kunne jeg bare begynne å gråte når jeg jobbet med pensum. Men heldigvis fikk jeg mye støtte fra familien min, lærere og venner.

Lilas far jobbet som lærer i litteratur og engelsk i hjemlandet. I tillegg pleide han å undervise henne i kjemi og fysikk, men da de kom til Norge var det ikke mye han kunne bidra med.

– Han tok én titt på lærebøkene og ga opp, fordi her skrev man fra venstre mot høyre, i motsetning til arabisk.

Når to kulturer møtes kan man skape noe vakkert

Det er ikke noe tvil om at den arabiske kulturen er langt ifra den norske. Likevel når vi spør Lilas om hun opplever kulturkrasj, svarer hun benektende.

– Jeg vil ikke kalle det et krasj. Når to kulturer møtes får man muligheten til å skape noe vakkert. Man kan plukke gode verdier fra kulturene og skape sitt eget unike verdigrunnlag. Sånn sett føler jeg meg veldig heldig som har denne muligheten.

Videre påpeker Lilas at hun aldri har følt at hun måtte gi opp sin identitet for å kunne integrere seg i Norge.

– Tvert imot, man må ikke glemme hvem man er og hvor man kommer fra. Integrering handler om å virkelig ønske å fungere i samfunnet og stå på sine egne bein. Det kreves å vise interesse for landet man bor i og dets kultur. For meg har nordmenn fremstått som veldig snille og hjelpsomme mennesker fra dag én. De tok oss imot med åpne armer og har støttet oss til å finne vår plass i samfunnet.

Ingen superhjerne!

Til ambisjoner.no forsikrer Lilas seg at hun ikke har magiske krefter eller en superhjerne. Bare vilje og pågangsmot.

– Jeg anser meg selv som en helt vanlig jente. Det jeg har oppnådd kan også mange andre klare, dersom de får muligheten som jeg fikk, og har sterk nok vilje.

– Norge er et fantastisk land med utallige muligheter. Man må bare benytte seg av disse. Videre må en være forberedt på motstand, og ikke gi så lett opp. Dette er vanskelig, men dersom man har et mål og noe som man brenner for, blir det lettere. Uten dette hadde jeg nok gitt opp for lenge siden, og ikke vært her jeg er nå.

Kommentarer

kommentarer