– Så langt jeg kan huske tilbake har jeg alltid ønsket å studere juss. Mine samtaler med pappa i barndommen handlet også om det, selv om han ikke forsøkte å påvirke meg til å velge studieretning var han både glad og stolt for at jeg valgte jussen som karrierevei, forteller hun.
Uzma ble uteksaminert i 2006, men har jobbet ved siden av studiene i både rettshjelptiltaket Juss-buss og for Gatejuristen som er rettshjelpstiltak for rusmisbrukere,
-Den første jobben under studietiden var da jeg var ferdig med grunnfagene privatrett og offentlig rett, og hadde et ønske om å bruke teorien jeg hadde lært i praksis. Derfor søkte jeg jobb hos Juss-buss som er et rettshjelptiltak drevet av jusstudenter. I Juss-buss tok vi imot alle type klienter. Jeg jobbet særlig med straffegjennomføringsloven, men min gruppe jobbet også med barnerett, familierett og noe arverett. Etterhvert begynte jeg i en type trainee /advokatassistentstilling på et advokatkontor. Det var et lite kontor hvor jeg fikk muligheten til å jobbe med flere ulike problemstillinger. Jeg fikk jobbe innenfor flere ulike rettsområder og fikk opparbeidet erfaring med å skrive tilsvar til retten osv. Siden det var et lite advokatkontor, fikk jeg relevant erfaring og en del ansvar som ellers kan være en utfordring på et større advokatkontor. Jeg var derfor godt fornøyd med de mulighetene og erfaringen jeg fikk der.
Arbeidet hos Gatejuristen
-Jeg begynte etter hvert å jobbe som frivillig jurist hos Gatejuristen hvor klientene hovedsakelig er personer med rusproblemer. Jeg har i utgangspunktet alltid vært en samfunnsengasjert person, og dette ble en fin mulighet for meg til å bidra med frivillighetsarbeid. Jeg har kun positive ting å si om Gatejuristen og mine erfaringer der. Jeg har jobbet med mange dyktige og engasjerte mennesker som har vært veldig givende og som jeg har lært mye av. De har blitt drivkraften og selve motivasjonene min bak å fortsette med slikt frivillighetsarbeid.
Hvordan kom du deg inn i arbeidslivet etter studietiden?
-Da jeg begynte å nærme meg slutten av studietiden ble det utlyst en ledig stilling for NOAS(Norsk organisasjon for asylsøkere). Hos dem jobbet jeg med noe som heter Afghanistan prosjektet. Dette omhandlet asyl-sakene til flyktninger fra Afghanistan under invasjonen til USA etter 11. september. Klientgruppen hadde fått avslag på sine asylsøknader som vi gjennomgikk på nytt og hvor vi vurderte nye runder med omgjøringsbegjæringer til Utlendingsnemnda. Jeg fikk igjen muligheten til å jobbe med dyktige og engasjerte mennesker som var opptatt av å hjelpe de svakerestilte i samfunnet, understreker Uzma.
”Gladjuss”
-Min første jobb etter endt studietid var i Barne, ungdoms,- og familiedirektoratet, hvor jeg jobbet med noe som på det tidspunktet het billighetserstatning. Problemstillingene omhandlet erstatningssaker for tidligere barnehjemsbarn som var blitt seksuelt, fysisk eller psykisk mishandlet/misbrukt i sine hjem, barnehjem eller i fosterhjem. Jeg jobbet der litt over et år før jeg bestemte jeg for å jobbe med det jeg kaller for ”gladjuss”. Det ble en veldig tung jobb å jobbe med disse sakene på dagtid og som frivillig. Det ble for mange triste skjebner å jobbe med både her og hos Gatejuristen, derfor valgte jeg bare å holde meg til Gatejuristen. Jeg var på jakt etter å finne nøytral jus- noe mer oppløftende og endte da å jobbe med offentlige anskaffelser. Jeg begynte i en enhet underlagt FAD. Offentlige anskaffelser veldig forenklet er et regelverk for hvordan det offentlige skal gjøre innkjøp. Dette rettsområdet var helt nytt for meg da jeg begynte å jobbe med det. Jeg ble kastet rett i det, men læringskurven gikk bratt oppover hvor jeg fikk utfordret meg selv. Jeg ble nødt til raskt å sette meg inn i faget , jussen rundt det og den praktiske gjennomføringen av anskaffelsesprosessene, deler hun.
Hvorfor valgte du å jobbe hos Statnett?
-For meg fremstod Statnett som en spennende og moderne arbeidsplass med mange meget faglig dyktige ansatte. De hadde videre fokus på utviklingsmuligheter, noe som er viktig for meg. Statnett som arbeidsplass passet min profil.
Når kom tanken om en doktorgrad?
-Da tanken om en doktorgrad begynte å komme hadde jeg jobbet med offentlige anskaffelser 1 år i FAD og 2 år i Statnett. Jeg møtte min veileder på den årlige internasjonale begivenheten innenfor mitt rettsområdet. Han er en kjent skikkelse innen offentlige anskaffelser på internasjonalt nivå og er bosatt i England. Jeg tar derfor min doktorgrad i England. Jeg stod mellom valget å ta en LLM eller en doktorgrad innenfor offentlig anskaffelser, og valgte sistnevnte. Jeg er fremdeles Ph.D kandidat og for øyeblikket på mitt andre år av forskningen. Jeg bodde også et halvt år i England etter at jeg begynte med doktorgraden, hvor jeg har fått muligheten til å bli del av et stort internasjonalt miljø. Jeg tar studiet på deltid ettersom jeg jobber ved siden av. Det er cirka et fem år langt løp. Jeg er både mamma og ansatt på fulltid med studentrollen på deltid, forteller hun ivrig.
Andre har klart det før
-Jeg har kun positive erfaringer med at jeg studerer. Jeg legger ikke mye i det at jeg har en minoritetsbakgrunn. Jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger, men det er definitivt mye arbeid som må legges ned både nå og fremover. Forskningen og mine rammer rundt dette nå er selvsagt en større utfordring, men jeg liker å utfordre meg selv og presse meg selv til å yte litt mer. Bare å kombinere mammarollen i seg selv er hektisk. Jobb og morsrollen er utfordrende nok- det å jobbe for en doktorgrad er tøft, men så tenker jeg at andre har klart det før. Derfor skal jeg klare det og. Det er viktig å tro på seg selv, legger Uzma til.
Da Uzma begynte å studere juss var det veldig få med minoritetsbakgrunn som tok høyere utdanning. Det var i alt omtrent fire-seks med minoritetsbakgrunn på det juridiske fakultet, men ting har endret seg drastisk siden den gang,
-Med mulighetene i dag er det utrolig viktig og ikke gi seg. Jeg tror man noen ganger kan ta de mulighetene som finnes for gitt. Det er en del myter om muligheter for folk med minoritetsbakgrunn og deres muligheter for å få jobb – selv om noen dessverre også opplever skjult eller åpenbar diskriminering som jobbsøkere. Jeg tror likevel at enkelte gir opp før de i det hele tatt har begynt ordentlig fordi de tenker på utfordringer de ikke engang har møtt eller kanskje i det hele tatt vil stå ovenfor. Hvis jeg kan rådgi noen så vil jeg si at du må utnytte mulighetene du har og ikke gi opp lett. Det går som regel greit med de fleste. Jeg vil også oppfordre de som har muligheten til å gi noe tilbake til samfunnet, gjerne i form av frivillighetsarbeid om å gjøre det. Min personlige erfaring er at enkelte grupper med minoritetsbakgrunn kun har fokus på inntekt, prestisje og status, men ikke på å være samfunnsengasjerte.
Hvilke råd kan du gi til andre som vil komme dit du er i dag?
-Det er viktig å bygge seg et nettverk som igjen gjør at vi kommer oss lettere inn på arbeidsmarkedet. De man jobber for under studietiden vil også kunne være din referanser eller en potensiell arbeidsgiver. Min personlige erfaring med jusstudiet var at det var mye lesing og lite praktisk erfaring. Relevant arbeidserfaring gir også en indikasjon på hvordan det virkelige arbeidslivet vil være. Fra arbeidsgivers ståsted uteksamineres det mange kandidater hvert år. Hvilken erfaring du har opparbeidet deg og ditt engasjementet er spørsmål som er med på å prege valget til arbeidsgiveren. En arbeidsgiver vil som regel være interessert i kandidater som har evne til å tilegne seg kunnskap raskt og videre vise resultater. Helt generelt er de på utkikk etter kandidater som skiller seg ut fra mengden.
-Videre har jeg en oppfordring til foreldre om ikke å presse sine barn til å velge en studieretning eller karriérevei. Noen foreldre kan ha sterke meninger og ønske om hvilken studieretning deres barn skal velge. Det avgjørende for å kunne lykkes og være fornøyd med sitt valg er å kunne få muligheten til å velge selv. Vi skal tross alt være i arbeidslivet i mange år fremover og da er det viktig at motivasjonen for å prestere og trives er tilstede. Det er veldig uheldig for de som blir presset, og dette må foreldre være bevisste på. Det er ikke viktig hvilken type utdannelse man velger, men at man velger det som er riktig for en selv. Der mener jeg noen foreldre fortsatt har en lang vei å gå, sier hun avslutningsvis.
