Jankeh er en sprudlende 21åring med afrikanske røtter. Hun ble nettopp ferdig Roland rd-800 Digital Piano med første året på Esmod og ser frem til det andre året på skolen. Født og oppvokst på Kolbotn med to gambiske foreldre og mange søsken så hadde hun en trygg barndom med mye kjærlighet.
– Jeg er født i Norge, men lærte faktisk gambisk før jeg lærte norsk, ler hun.
– Jeg har god kontakt med familien min i Gambia og drar på besøk minst to ganger i året. Likevel så har jeg bestandig følt meg veldig norsk, og frem til jeg startet på videregående så fikk jeg aldri spørsmål, og stilte heller meg selv aldri spørsmål rundt min identitet. Både jeg og alle rundt meg var fornøyd med at jeg bare var Jankeh, og der og da så var det nok.
Tidlig klesbevist
Jankeh har bestandig hatt en lidenskap for klær. Fra hun var en liten jente så var hun fast bestemt på hva hun skulle kle seg i og det var sjeldent at moren hennes fikk lov til å bestemme.
–Mamma ga faktisk opp å kjøpe klær til meg, fordi det endte bare med at jeg måtte dra og bytte dem, ler Jankeh.
– Jeg har hele livet formidlet følelsene mine via det jeg har på meg.
Jankeh har skapt karriere ut av kleslidenskapen sin, men før hun startet på videregående så så karriereveien helt annerledes ut.
– Jeg elsket å spille håndball og dyrket det som mer enn en hobby. Målet mitt var å bli Norges første gambiske landslagspiller, ler hun. Da jeg gikk på barne og ungdomskolen så trivdes jeg godt og hadde mange venner, men jeg drømte om å flytte inn til byen. Jeg elsket Kolbotn, men jeg var så ofte nysgjerrig på hvordan det ville vært å bo i byen, fordi jeg følte at der var det flere flerkulturelle som meg.
Vanskelig tid på videregående
Da ungdomsskoletiden var forbi og videregående sto for tur så ville den glade jenta aller helst gå på skole i byen; men hele vennegjengen og håndballjentene ble værende på Kolbotn, og Jankeh ville ha med seg tryggheten av menneskene rundt seg videre på skolebenken, så det ble til at hun føyet seg med resten og startet på samme skole med vennene.
– Men det som dessverre skjedde da jeg startet på videregående var at jeg skled fra vennene mine, forteller Jankeh trist.
– Det var så merkelig, for jeg husker jo at vi lærte om mobbing og utestengelse på ungdomsskolen, men jeg kunne ikke forstå det. Jeg lo faktisk nesten litt av det og tenkte at “hvorfor kan man ikke bare henge med noen andre?” Det var helt fjernt for meg at noe sånt kunne føre til depresjoner, men så ble jeg da faktisk utsatt for det samme selv. Og det var virkelig tungt og det kom som et sjokk.. . Jeg gikk i de tre årene og følte meg usynlig og som et null.
Sluttet å spille håndball
Hvordan Jankeh følte seg på skolebenken ble også et faktum på håndballbanen.
– Det var så vondt, for jeg hadde jo spilt håndball siden jeg liten. Det var så gøy og sosialt, men utestengelsen førte til at jeg ikke trivdes lenger og motivasjonen min sank til bunns. Det var så trist fordi håndballen var jo fristedet mitt…. Et sted der jeg fikk puste og hadde fri fra stress og bekymringer. At det ble tatt ifra meg gjorde veldig vondt. Det endte med at jeg fortalte foreldrene mine at jeg ville slutte. Både dem og treneren min var selvsagt veldig skuffet. Foreldrene mine hadde jo og merket at jeg ble utestengt og jeg tror de tok det like tungt som meg. En forelders oppgave er jo å beskytte barnet sitt, men plutselig så hadde de ikke den makten lenger. Det var jo ikke sånn at de kunne bli med meg på skolen og sitte med meg i friminuttene. Det eneste de kunne gjøre var å gi meg mye kjærlighet hjemme.
Beholdt stoltheten
Selv om Jankeh hadde det tøft så var hun fast bestemt på og ikke vise det.
– Jeg har bestandig hatt mye stolthet og jeg ville ikke tape mot motgangen. Jeg sa til meg selv at jeg går på skolen for å få utdannelse, ikke for trivsel og moro. Om det at jeg ble utestengt skulle føre til at jeg gjorde det dårlig eller ikke møtte opp på skolen, så betydde det at jeg hadde gitt fra meg nøkkelen til fremtiden min, og den rettigheten skulle ingen få.
Jankeh gjorde sitt beste for å komme igjennom de tre skoleårene, men greide ikke å møte opp på skolen hver dag.
– Hvordan jeg følte det på skolen gjorde at jeg ble deprimert og holdt meg hjemme så ofte som mulig. Det var faktisk flere som trodde at jeg hadde droppet ut eller sluttet. De gangene jeg faktisk møtte opp på skolen så gjorde jeg meg selv så usynlig som mulig, satte meg helt bakerst i klasserommet og prøvde å unngå samtaler eller kroppsspråk som inviterte til kontakt.
– Men jeg så aldri ned i bakken når jeg gikk forbi folk, innrømmer hun. Det hadde jeg for mye stolthet til.
En god grunn til at Jankeh holdt ut de tre årene var to jenter på skolen som ble hennes redningskvinner. De var gode venner fra før av via håndballen, men var fra forskjellige skoler før videregående. Jentene støttet og tok seg av Jankeh i den tøffe tiden og ble som en familie for henne.
– De passet på at jeg ikke lenger var helt alene, og de ble mer enn mine venninner, de ble mine søstre, forteller Jankeh rørt.
– De var der for meg hele tiden, og det er på grunn av dem at jeg kom meg igjennom de tre årene på videregående. De var styltene mine.
Jarga Designs
Klokken ti på morgenen siste skoledag så leverte Jankeh inn skoleoppgaven sin og åtte timer senere satt hun på flyet til Gambia.
– Å reise til Gambia var for meg som å få frisk luft. Jeg brukte tiden der til å tenke på hva jeg ville gjøre videre med livet mitt. Etter å ha kuttet ut håndballen så følte jeg at mote var min eneste store lidenskap, og at klær var noe jeg ville gjøre karriere ut av.
Spørsmålene om hvordan hun skulle gå frem surret rundt i hodet til ungjenta. Det fantes jo så mange designerspirer allerede der ute, hva kunne hun gjøre for å skille seg ut? Jankeh kom frem til at hennes eksotiske blanding av norsk og gambisk bakgrunn var en styrke som gjorde henne unik.
–Ideen om at klærne mine skal reflektere mine røtter traff meg, og dermed var det helt klart at temaet for merket mitt skulle være Afrika møter Vesten, forteller hun ivrig.
Designerspiren døpte sitt nyfødte klesmerke for Jarga Designs, oppkalt etter en kjent entreprenør blant Jankehs forfedre.
– Jeg bestemte meg for å ta et friår der jeg skulle styrke kunnskapen min og skaffe mer erfaring om mote, siden det var det jeg hadde lyst til å studere videre.
Jankeh kom raskt i gang med å designe plaggene og siden klærne var inspirert av hennes røtter så fikk den første kolleksjonen det svært passende navnet Roots.
Skapte et eget moteshow
Jankeh ville gjerne få vist frem Rootskolleksjonen til så mange som mulig, og kom på ideen om å arrangere et eget moteshow i Gambia.
– Når jeg gjør noe, så gjør jeg det 100 prosent, forteller hun.
– Femti prosent innsats er helt uaktuelt så jeg gikk selvsagt all in da jeg skulle planlegge visningen min. Min søster og min kusine ble teamet mitt og sammen fant vi lokale til showet, booket artister og modeller, ordnet med red carpet og fant en skredder som kunne sy klærne. Vi jobbet virkelig beinhardt med å gjennomføre moteshowet, og vi gråt alle sammen da det hele var over. Ingen av oss hadde noensinne gjort noe lignende før, og det at stresset var ferdig og at vi fikk gjennomført det kjempebra fikk oss til å ta til tårene. Vi var helt utslitte!
Hele familien til Jankeh dro ned til Gambia for å se på resultatet og ryktene om moteshowet spredde seg som ild i tørt gress. Lokalnyhetene fikk nyss om eventet og på selve actiondagen så stilte de opp med et kamerateam for å forevige det hele på tv. To uker senere var alle klærne utsolgt.
Donerte bort overskuddet
– Jeg valgte å gi overskuddspengene til veldedighetsorganisasjonen The federation of the disabled, forteller Jankeh.
– Min tante jobbet i Action Aid og har en fortid som nyhetsanker på den eneste tv-kanalen i Gambia, og hun stelte i stand en pressekonferanse ut av pengeoverleveringen. Det var et veldig stort øyeblikk for den da 19 år gamle meg, forteller Jankeh.
– Jeg fikk holde en tale, og lederne av organisasjonen ble så rørt at jeg faktisk så tårer i øynene deres. Jeg kan trygt si at per dags dato er det noe av det sterkeste og mest verdifulle øyeblikket jeg noensinne har opplevd. Jeg kommer til å bære med meg det minnet resten av livet.
Startet på Esmod
Jankeh dro tilbake til Norge med en god dose erfaring i bagasjen. Vel hjemme fikk endelig oppleve drømmen sin om å gå på skole i byen da hun kom inn på moteskolen Esmod. Hun fant seg godt til rette i sitt nye miljø og fikk, som hun kaller det selv, venner for livet.
– Esmod er en helt fantastisk skole og jeg har lært så mye! forteller hun ivrig. Jeg er til enhver tid omringet av ressurssterke folk og lærere. Jeg har fått mye inspirasjon til å videreutvikle og bygge på Jarga Designs.
Etter å ha gått på skolen i noen måneder så kom Jankeh i kontakt med flere jenter som designet klær med afrikansk inspirasjon. Etter hvert som jentene ble kjent så begynte de å fundere litt på hvordan de kunne komme i kontakt med andre african styledesignere.
– Oslo Trend har invitert meg til et samarbeid i år så det virker som om Norge har blitt mer liberale for klær som har hentet inspirasjon utenfor vesten. Likevel er det mangel på en felles plattform for flerkulturelle designere og entreprenører….. Så hvorfor ikke lage den plattformen selv? forteller Jankeh mens hun smiler lurt.
Jarga Art And Fashion Weekend
Jankeh planla og kokte sammen ideene sine og det bar frukter. I september går nemlig verdens første Jarga Art And Fashion Weekend av staben.
– Dette eventet skal ikke kun handle om klær, forteller Jankeh ivrig.
– Den første dagen er faktisk kun viet til nettverksbygging. Formålet med hele dette eventet er å inspirere andre til å gjøre sin fortid og bakgrunn til en ressurs.
Jankeh har fått meg seg en rekke foredragsholdere den første dagen, blant annet hennes kjente søster, Haddy Njie.
– Andre dagen er det moteshow og felles for alle designerne er at de har flerkulturell bakgrunn, sitt eget klesmerke og at de stiller opp med kolleksjoner av høy kvalitet. Det at klærne er afrikainspirert betyr ikke nødvendigvis at det er mange farger og mønstre på plaggene, det kan for eksempel også dreie seg om snitt og hvordan de er kuttet, forteller Jankeh.
Jankeh innrømmer at hun opprinnelig hadde planlagt å vente noen år med fashionshow i Norge, men fikk fort andre tanker.
– Det gikk opp for meg at det å være selvstendig næringsdrivende er noe som ikke er safe i utgangspunktet, så man må faktisk ta en del risker og satse så fort man får sjansen, forteller hun.
– Visjonen min er at dette skal vokse til å bli noe stort, og jeg skal satse alt og jobbe hardt for at det skal skje. Jeg kommer også til å gi ut et magasin til høsten, røper hun.
– Det er formet til å være en slags lookbook, fylt av mange forskjellige mennesker og kulturer. Det er advokater, forskere, dansere og artister som bidrar og forteller om hvordan bakgrunnen deres formet dem. Magasinet er også en teaser til kommende arrangementer, forteller hun og smiler lurt.
Hun vil dele motivasjon
Men hvordan takler denne jenta motgang nå?
– Negative kommentarer og useriøs kritikk er så irrelevant for meg nå, for det er så mye positivt i det jeg driver med. Jeg har rett og slett hverken tid eller lyst til å bruke energi på det, forteller Jankeh. Men hun innrømmer at hun gjerne tar imot konstruktiv kritikk og råd.
– Det hjelper meg jo bare til å bli bedre og det er jo ikke noe annet enn fantastisk!
Jankeh har brukt biter av sin fortid til å gi motivasjon til andre.
– En familievenn er rådgiver på Kuben Skole og jeg ble spurt om å være foredragsholder, forteller hun.
– Jeg fortalte min historie, og det var helt musestille i salen. Alle lyttet og sperret opp øynene til det jeg snakket om. Det var en fantastisk følelse å bryte gjennom til dem og bli hørt. Jeg lærte så mye om meg selv de tre årene og det har gjort meg sterkere. Jeg håper at så mange som mulig kan lære av det jeg har opplevd.
– Det jeg har lært med meg selv og tatt med meg videre etter den tunge tiden er at dersom noe er vanskelig så må man finne en måte å snu det, og gjøre det til en ressurs. Jeg mistet motivasjonen på håndballbanen, men det førte til at jeg fikk mer tid til viktigere ting og greide jeg å ha fullt fokus på klesmerket mitt. Det har ført meg dit jeg er nå. Det virket jo lenge som det letteste alternativet var å slutte på videregående, men jeg vant over motgangen og mine egne negative følelser og usikkerheten jeg hadde. .
Karrieretips
– Jeg råder alle mennesker som virkelig brenner for noe til å jobbe 100 prosent for det de vil ha, for innsats har i bunn og grunn alt å si. Jeg er ikke spesiell, men jeg har jobbet hardt for alt jeg ønsket å oppnå. Jeg jobber faktisk i friminuttene og, med planlegging av både bedriften og arrangementet, forteller hun og ler.
– Om jeg trenger en liten netflixpause så ser jeg på inspirerende filmer og jeg hører på motivasjonstaler på bussen. Når jeg ikke jobber så sover jeg!
